Lucy Swann er en svært generøs artist, hun lot Kalle Kanin ta på skulderen hennes, og vi kommer aldri til å glemme det.

Lucy Swann er en svært generøs artist, hun lot Kalle Kanin ta på skulderen hennes, og vi kommer aldri til å glemme det.

Lucy Swann er en diva for den moderne tid, ujålete, uoppnåelig og utrolig. Hun er like direkte som Nina Simone, morsommere enn Lily Allen (selv om hun hverken er hes eller tjukk), hippere enn Imogen Heap, og har stemmen og den folkelige appellen til Sissel Kyrkjebø. Dessuten har hun, uten å ha spilt en eneste solo-konsert før hun entret scenen på Parkteateret søndag kveld, pådratt seg et svært fjollete og engasjert publikum, som gjerne korer og forteller vitser der det måtte passe.

Bittesmå syngejenter med enorme lunger og vokallooper, backet av en fyr på kontrabass, en på synth og en beatboxer er kanskje blitt litt av en klisje i våre dager, men det er likevel verdt å bli med på den musikalske reisen Lucy legger ut på. Den mannlige delen av publikum vil dessuten glede seg spesielt over å høre at det er en svært kravstor men fullstendig guttegæren jente som synger, og resten av denne anmeldelsen vil dreie seg om nettopp dette.

Lucy åpner konserten med låten For Heavens Sake, hvor hun agiterer for korte og intense forhold. “Stick around and I’ll think of a problem” er budskapet, og vi innser at hun er av typen som vil ha og gi noe nytt og originalt, hele tiden. I oppfølgeren, med den erotisk ladede tittelen The little death, har hun fått nok, og slår opp med hvem det nå var. Deretter skal vi få skjønne at det er de kaotiske relasjoner som får saftene til å suse i henne når det kommer til romantikk.

I Call it what you want har hun allerede funnet en mann som er verdig å holdes i hånden, og det er umulig å ikke bli sjalu når hun ber ham om å “be my baby, can I call you dad?”. (Jeg er ikke helt sikker på at det er sånn teksten faktisk er, men jeg håper det.) Etter en kollektiv og personlig hyllest til bandet virker det imidlertid som om forholdet har støtt på noen startvansker, faktisk må hun prøve å overtale, nærmest trygle typen om å hooke opp med henne. Han er tydeligvis blant de mindre oppvakte i gjengen, ettersom han vil risikere å gå glipp av en sjeleintervensjon fra denne intenst vidunderlige og dypt bergtagende kvinnen, og selv om vi gråter på Lucys vegne når vi i neste sang skjønner at hun har mistet ham, gleder vi oss egoistisk over at han ikke fikk henne. Ubrukelige fyr. Bort med deg, du er ikke bra nok, finn deg en realitystjerne å rote med, og ikke kødd med hjertet til Lucy.

Avslutningen var sannsynligvis like emosjonelt gripende, erotisk pirrende og intellektuelt fascinerende som resten, men på dette tidspunktet var anmelderen såpass mo i knærne, nyforelsket og fnisete til sinns at det var vanskelig å konsentrere seg om sangene. Vi erindrer vagt et acapella ekstranummer, men ser oss ikke i stand til å yte opplevelsen rettferdighet på trykk. Likevel må det regnes som en helt objektiv vurdering når vi sier at Lucy Swann er det beste som har skjedd vårt musikalske land siden Kirsten Flagstad døde tidlig på sekstitallet.

Vi vil derfor oppfordre deg, kjære leser, til å gå og se konsertene hennes, høre på sangene hennes på Myspace, sende henne kontanter i posten, og spandere øl på henne hvis du ser henne på byen. Men ikke prøv å legge an på henne. Hun er for bra for deg.