Vittighetens Dyd flytter til www.dyden.no

Til tross for at ingen av oss gikk IKT-linja på videregående har vi klart å opprette et eget domene, så vi flytter likegodt alt innholdet vårt dit. Er du ikke blodig imponert? Vi blir kjempetriste hvis ikke alle leserne våre blir med oss til www.dyden.no. Hva venter du på? Det skjer ikke noe mer her nå. Kom igjen. Trykk på linken. Vi vet du har lyst. Kosing og klemming fra alle oss i Gjeipegjengen!

 

Parradais, tjueåttende episode

Dagens date er en iskremserverende og vidunderlig jinte fra Sudan. Hun er 12.

Dagens episode ser jeg i nok en fremmed sofa, med nok en iherdig fan. Ok, hun er kanskje ikke sånn veldig fan av meg, men hun liker bloggen og vårt alles fantastiske favorittunivers. Hun er kjent for ikke å legge noe imellom når hun snakker, så jeg håper hun kan krydre kveldens referat med mye banning og fjortissjargong. I kveldens episode skal nok en deltager ut, ukens tredje, og forventningene om hvorvidt mobbingen fortsetter er vel den vi har tenkt mest på siden i går. Personlig tror jeg at Lene drar på seg en like falsk mine som Noor har til enhver tid, eller så kommer hun til å gjøre seg selv enda mer hatet. Gårsdagens småkommentarer som:

Det skal to til for å danse tango, vitner ikke om den helt spontane helomvendingen, men det er lov å håpe. På hard, hard mobbing, altså. Isåfall kan faktisk ikke Lene vise seg ute på gaten de neste, ja la oss si, tre årene. Eller som daten min sa det så treffende:

Fy fææn, jeg håper Lene ryker på huet og rævva ut. Eller vent, nei. Hun er jo en jævla hore, men hun lager litt bra TV da.

Nok dirty talk, vi er i gang! Paradise Hotel, episode tjueåtte

 

Hvorfor er jusstudenter så opphengt i karakterer?

Jussfester er faen så tørre. Hvem inviterte disse folka?

Alle som kjenner meg vet at jeg er en galing etter booze. Drikkerekorden min i russetiden var på 18 pils, før det ble avslørt at bånnskiene jeg la igjen tilsvarte en six-pack. Det blir 12 øl tilsammen, den samme mengden min fjorten år gamle, røykdebuterende fetter drikker. Lørdag kveld var det klart for bratt flaskeføring i lag med noen jusstudenter, og forventningene var midt på treet. Av erfaring er damer på jussen gørrkjedelige, de har til gjengjeld bra kropp å vise til, men grelle ansikter. Det finnes selvsagt noen jusstudiner som er skikkelig grisefine, men de historiene får du ikke av meg. Hør med den eneste playern i dyden (som ikke har fått seg noe siden november 2008. Ka-tsjing ;).

Etter å ha blitt rævpult i trappene, nådde vi festen akkurat i tide før take-off. Vi ble eskortert inn av en ganske så snasen berte, og jeg presenterte mitt arabiske fornavn med stolthet. Etter en stund inngikk jeg kompromiss med en eller annen dævvhørt jævel om at navnet mitt er Ali Ababoa. Festens lydnivå var selvsagt ekstra høyt for å dekke over døv lovparagrafprat, så noe umiddelbar sjekking var i dristigste laget. Forvetningene blir ytterligere tonet ned når jeg overhører en samtale om hvor jævlig fett det er med tattovering av inititaler på innsiden av håndleddet. Den store festdepresjonen er et faktum i det jeg tar to jenter på fersk gjerning i å bedrive pugging av mandagens forelesing på kjøkkenet.

 

Parradais, tjuesyvende episode

Jazzgeir var på date med en ekstremt hyggelig leser i kveld. Neste gang kan det være deg! Om du spiller kortene riktig, vel å merke!

I kveld har jeg kommet meg på et blindt parradaisstevnemøte med en av våre faste lesere. Nervøsitet og svette ble fort kastet bort til fordel for god konversasjon og smilende ansikter. Vi kom fort inn i parradais-sjargongen og snakket om hvor fantastisk spente vi er før kveldens episode. For hva kan skje? Noor kan bli sendt ut for mangel på egne meninger, smisk og for å ha stjålet 10% av noen andre. Mats kan ryke fordi han later som han tar avstand fra Lene. Men dette vet jo ikke produksjonen enda. Sånn da. Du vet, i forhold til at programmet tross alt ble spilt inn i fjor sommer. Og nå er det vår. Uansett hvor moro det er å late som om det foregår akkurat nå. Eller så kan jo Lene bli sendt ut. Min date føler at hun ikke vil savne de sløve øynene, den late dialekten hennes, men kanskje det at hun er et sikkert kort hva gjelder dramatikk. Og når det er så lite bolling som denne sesongen har hatt, kan drama være et (om enn ræva) substitutt.

Nok romantikk, vi er i gang! Paradise Hotel, episode tjuesyv.

 

Sjekketriks

Det går en hårfin linje mellom forelskelse og hodeskade

Sent i går kveld gikk jeg bortover en gate på Oslos østkant, da en usedvanlig nydelig jente kom gående mot meg. Våre veier var bare noen få meter fra å krysse hverandre da hun plutselig mistet en sigarett ut av hånden, den trillet i min retning, og i det jeg bøyde meg for å plukke den opp, gjorde hun det samme. Skallene våre møttes, det kjentes hardt men hørtes mykt ut. Så var det blikkene våre som skulle komme til å okkupere den samme plassen i et ellers så uoversiktlig univers. “Vi må slutte å treffes på denne måten”, sa jeg. “Jeg er enig”, sa hun, og gikk raskt videre. Jeg tente sigaretten hennes, hostet kraftig, og ble stående og inhalere i stillhet.

 

Parradais, tjuesjette episode

Lene er fortsatt litt irritert

I dag har jeg skaffet meg en date til morgendagens parradais og jeg gleder meg som et lite barn. Det er betryggende å finne sammen med andre fans og se i lag. Gårsdagens episode var den klart slemmeste, vidunderlig ført i pennen av Kaninen med det stabile livet. I kveld fortsetter heldigvis den konsekvente mobbingen av vår alles mest gjennomsnittlige jente. Lene har utviklet et monobryn istedenfor to, som nå former en V. Og maser på Magga om å nappe det, sånn fint sånn som som hun gjør. Hun ville vært siste bossen på Paradise Hotel i dataspillversjonen. Man kan forøvrig kjøpe en paradise-CD på Posten nå.

Nok tørrprat, vi er i gang! Paradise Hotel, episode tjueseks.

 

Miljøpartiet AP

Denne fuglen er et miljøssvin, den sprer olje overalt hvor den går

Jens Stoltenberg; gratulerer, partiet ditt er endelig i ferd  med å fullføre månelandingen sin!! For du skulle vel ikke rense CO2 på Mongstad og være ferdig med det??

Neida, Jens er en luring, og han tenker selvfølgelig helhetlig på natur og klima!! For hva er vel bedre for naturen enn fortsatt å holde rev i bur? Jeg tror Jens har ressonert som følger: han har hørt at ku-promp lager mye CO2, og så har han lagt til grunn en “alle monner drar”-tankegang, og tenkt at det samme må gjelde for rev. Derfor holder vi de innestengt, og dreper de tidlig for å minske revenes CO2-utslipp.

Og på et helhetlig nivå har Jens sikkert tenkt at iblant så forviller rever seg inn i boligområder, og der hender det iblant at de går løs på søppelkasser. Og det forsøpler. Dette kan ikke Jens finne seg i!!!! Bra Jens, du er proaktiv! Dessuten er det viktig at folk som Lene kan ha pels som matcher skoene sine!!! Veldig viktig.

Og ved fortsatt å holde døren åpen for oljeboring i Lofoten og Vesterålen har faktisk Jens sørget for å hindre forurensing i stor skala. Her finnes nemlig et av verdens mest unike og skjøre havområder. Og det kan jo tenkes at disse ville bli utsatt for bittelitt turisme. Her har Jens satt ned foten, og effektivt reddet dette havmiljøet! Ved å bore etter olje der.

Det er klart miljø er viktig, og som vanlig i norsk politikk så er det AP som tar ansvar!!

 

Parradais: tjuefemte episode

Kranglingen mellom Lene og Margrethe var kanskje ikke så erotisk som på dette bildet, men desto mer spennende. Jeg er forøvrig usikker på hvor gamle disse jentene er, så om det var upassende å gjøre dem til sex-objekter, vil jeg gjerne trekke det tilbake

Noen ganger er det ordentlig synd på folk, men som regel ikke på Jazzgeir. Denne helgens hendelser representerer imidlertid et unntak. Jazzgeir har som han pleier grått mye i løpet av fridagene, men vanligvis er dette en del av en nøye uttenkt strategi for å få jenter til å sympatiligge med ham. På fredag feilet han mer spektakulært enn vanlig, da deltagerne på Ungdommens Kulturmønstring viste seg å være totalt følelsesløse, og fullstendig uvillige til å spre beina for å trøste den lille stakkaren. Han gikk tidlig hjem den kvelden, og i sin desperasjon postet han en ekstremt selvutleverende og bunnløst ærlig kontaktannonse her på Vittighetens Dyd. Det var ingen grenser for hvor langt han ville strekke seg for å huke tak i en kvinne han kunne se parradais med på kveldstid, og penetrere ømt og intenst i noen få minutter rett etterpå. I skrivende stund har det kommet nøyaktig tre svar på denne kontaktannonsen, fra en sytten år gammel gutt som prøver å utnytte oppmerksomheten han trodde Jazzgeir ville få til å drive sin egen sjekkekampanje, en jente som svarte på kommentaren til syttenåringen, og en som måtte melde forfall fordi hun bor i gokk et sted. (Takk til deg, Ingvild. Du er et godt menneske. Om du noen gang skulle falle på tanken å flytte til siviliserte strøk, eventuelt Grønland, vet du hvor du finner oss.)

Vi har ikke fått tak i Jazzgeir siden det ble klart at fanskaren hans består utelukkende av pripne, sjenerte eller gifte jenter, med unntak av meldingen jeg fikk for noen timer siden: “Jeg gråter fortsatt. Skriv parradaisreferat for meg, Kaninfaen. Værsåsnill?”. Så jeg får gjøre det da. Alle som vil ha tilbake den gode, gamle Jazzgeirbassen dere har lært å elske og hate, bør kjenne sin besøkelsestid, og by seg frem i kommentarfeltet dere finner her.

Nok gruppeterapi, parradais, episode tjuefem, er her! Bortsett fra at den er i Mexico, da.

Hva faen skjer, Triana introduserer programmet!? Som om hun var en ekte programleder? Jøsseball. Hun lover et meksikansk tema for uken, og er generelt ganske heit.

 

Hei, det er jo naboen min

Ghufoor Butts favorittfilm. Den får han både til å svette, og gråte litt, men bare på de triste partiene.

Jeg bor rett ved Ghufoor Butts videobutikk på Grønland. Mot en avtale om helgeleie til fullpris av fire av hans favorittfilmer, fikk jeg lov til å ta en titt i partiprogrammet hans. Mange har kunnet lese om hans skepsis til homofili, og partiprogrammet hadde selvfølgelig samme standpunkt. Her er et lite utdrag:

 

Sjekketriks

Det kan være frustrerende å vente på at telefonen skal ringe. Kanskje er det best å ta saken i egne hender

Som drevne sjekkere (og jeg) vil vite, er nachspielet en arena hvor fryktelig mye rart kan skje. Av alle de sosiale settinger vår kultur har frembrakt, er nachspielet den med det største potensialet, og den største risikoen. Et positivt trekk er at du kan få folk til å si ting de ikke mener. Et negativt trekk er at folk sier ting de ikke mener.

Jeg møtte faktisk en mer en gjennomsnittlig vakker jente på nachspiel for noen uker siden. Hun kom bort til meg med en bekymret mine, og spurte hvem som hadde ansvaret for spritbeholdningen. Jeg svarte muntert at den rollen trodde jeg ikke var formelt tildelt noen enkeltperson, at dette nok dreide seg om et etablissiment som la til rette for selvbetjening, og dessuten at det stod en flaske brunt brennevin på bordet, som hun gjerne kunne ta en drink av.

Noen få, velsignede jenter er ikke vonde å be, og hun begynte sporenstreks å sjenke Glenfiddich i et av de mange plastglassene husverten hadde satt frem. Mengden antydet at hun var tørst men ikke grådig. Jeg var interessert i å holde samtalen gående, selv om dens anledning nå strengt tatt var foreldet, og bestemte meg for å ta utgangspunkt i den lille informasjonen jeg hadde om henne, nemlig at hun trodde nachspielarrangører digger streite rammer og faste ansvarsområder.

“Du må være litt av en kontrollfrik”, sa jeg, og ble nesten blendet av det enorme smilet som spontant blomstret frem i ansiktet hennes. “Hvordan visste du det?” spurte hun. “Jeg heter Kalle Kanin. Jeg gjetter.” svarte jeg, førte hånden hennes opp til leppene mine, og sugde lett på knokene i brøkdelen av et sekund. Jeg har lært at man under hele denne manøveren bør ha øyekontakt med motparten, og kunne derfor ved selvsyn konstatere at den falt i god jord, selv om jeg kanskje skrapte opp huden hennes litt med den ene fortannen min. Hun fniste, og ba meg vente et øyeblikk mens hun undersøkte muligheten for å få en smule is i whiskyen sin.

Jeg skjønte at dette var tiden for å tenke over og planlegge i detalj hvordan jeg burde gå frem for å vinne hennes gunst. Jeg fant ut at jeg skulle gi henne inntrykk av at det egentlig ikke var så farlig for meg å snakke med henne, for å pirre hennes interesse for denne mystiske og innsiktsfulle gutten som det skulle være så vanskelig å få oppmerksomheten til.

Da hun kom tilbake, lot jeg som jeg var blitt så fascinert av vittighetene til mine gode venner Jimmini Krikket og Grønn, som stod på badet og friserte hverandres barter, at jeg ikke enset henne. Neste gang jeg så bort mot henne, hadde en høyere og mørkere mann jeg ikke kjente lagt hånden sin på skulderen hennes. Man lærer så lenge man lever. Sa brura.